Om

Kent Erik Thorvaldsen!

Det bor en gubbe i et gammalt trehus på Toten. I stua står en rusten stålgitar, en kaffetrakter og en bunke vinylplater. I hjørnet har han satt opp et spartansk alter viet blueslegenden Son House. For Kent Erik Thorvaldsen leker ikke blues. For Thorvaldsen er musikken en religion. En bruksanvisning for å komme seg igjennom livets viderverdigheter En manual for å komme ut med vettet i behold tross skilsmisser, avkappa tommeltotter og publikum som klapper på 1 og 3. 

Visst er Thorvaldsen allerede kjent og kritikerrost som den muntre frontmannen i The Jelly Roll Men; et band som er hyllet av alt fra Knut Reiersrud til beduggede husmødre på Mengshol. Han har fartet rundt som spillende fant på svette kneiper, klubber og festivaler i inn- og utland i godt over et tiår. Men det er først nå Thorvaldsen er ordentlig klar. Klar for å ta bluesen kompromissløst på alvor. Klar for å sette seg på scena helt alene, kun bevæpnet med en slidegitar og en papirpose slitne munnspill. Ammunisjonen er potent blanding dyrekjøpt livserfaring, dyp respekt for afro-amerikansk tradisjonsmusikk og rause mengder galgenhumor. 

Thorvaldsen tolker låter av størrelser som Robert Nighthawk, Floyd Jones og husguden Son House så nakkehåra reiser seg. Og er'n virkelig i godlune, kommer det muligens også noen egne tekster på totning.

Robert Kjerstad!

På tross av trøndersk opphav har verken DDE, sodd eller RBK vært fremst i bevisstheten til Robert Kjerstad. Han har først og fremst vært dypt begravd i bluesen siden tenårene. Da kompisene var fordypet i puddelrock, satt Robert på gutterommet og hørte på John Lee Hooker og R.L Burnside. Kjærligheten til den enkle og ujålete bluesen har vært med hele livet, og framføres helst med kun vokal og gitar.